Frederikshavn d. 17.11.98
Til formodentligt interesserede.
Jeg har fået tilsendt nedenstående artikel af en norsk flygtningeven med nært kendskab til tamilernes umulige situation. Hun kunne berette om hvordan det var lykkedes for politiet at fange en afvist tamilsk asylsøger og tvangsudvise ham til Sri Lanka. Og nu er mange tamiler gået under jorden af frygt for at lide samme skæbne. Og fra andre kilder forstår jeg at det samme billede af
en storstilet jagt på tamiler til tvangsudvisning finder sted over hele Norge!!
Kronikken har relevans for os i Danmark, især efter den tvangsudvisningsaftale som Danmark har indgået med den Srilankanske regering . Aftalen ligger på internetadressen http://home3.inet.tele.dk/arnehans sammen med et nyligt (ikke-)svar fra indenrigsminister Thorkild Simonsen d. 13.11.98 til Dorte Bruselius, fra "Dansk Sammenslutning af Tamilske Foreninger, som havde indsamlet mindst1600 protest-underskrifter imod udvisningsaftalen, som er indenrigsministerens reelle ansvar. Også Tamil-foreningernes brev til indenrigsministeren af 1. okt. ligger her sammen med en pressemeddelelse, samt andre oplysninger)
Således så jeg på Regnbuens hjemmeside i Tromsø ( http://www.student.uit.no/regnbuen), at
11 tamiler i øjeblikket var gået i kirkeasyl
Med venlig hilsen
Arne Hansen
Poul Schlüter måtte trekke seg som statsminister. Det direkte
utgangspunktet for saken var en berostillelse i behandlingen av søknader
om familiegjenforening fra tamilske flyktninger. Indirekte berørte den
byråkratiets feilinformering av politikere gjennom tilbakeholdelse av
fakta om situasjonen på Sri Lanka. Er det grunnlag for en «tamilsak»
også i Norge?
Av Øivind Fuglerud, seniorforsker
Tirsdag 10. november 1998 9:54
Lørdag 31. oktober meldte Dagbladet at tamilske asylsøkere nå «gjemmer
seg i panikk». Etter at søknader fra denne gruppen i en årrekke er blitt avslått
uten at vedtakene er blitt iverksatt, mobiliserer den norske
utlendingsforvaltningen igjen for å kaste tamilske asylsøkere fra Sri Lanka ut
av Norge. Det er ikke første gangen. De av oss som har vært med en stund
kjenner mønsteret fra 1987, 1990, 1992 og 1995. Vi vet hva som foregår nå:
Interne notater skrives i Utlendingsdirektoratet, detaljerte retningslinjer
avklares i møter med Justisdepartementet, kartlegging av tamilske
bostedsadresser foretas av lokale politikammer, forhandlinger med srilankisk
immigrasjon føres av forvaltningens utsendte medarbeidere på Sri Lanka.
Knapt noen annen gruppe asylsøkere har utlendingsmyndighetenes
arbeidsmaur ofret så mye tid og krefter på å holde ute fra Norge. Det
paradoksale er at til tross for denne innsatsen har det kun lykkes å sende et
fåtall - trolig mindre enn 50 - tamiler tilbake til hjemlandet siden de første
søkte beskyttelse i Norge på begynnelsen av 1980-tallet. Hver gang har den
politiske ledelse kommet til at belastningen - tross alt - ville være for stor,
omfanget av krig og almen lidelse på Sri Lanka tatt i betraktning. Vil innsatsen
betale seg denne gang?
Utvilsomt er forvaltningens beste kort norske mediers nonchalante mangel på
dekning av konflikten i et land hvor et etter hvert betydelig antall norske
borgere har sine foreldre, besteforeldre og søsken. Fra selve utviklingen på
Sri Lanka er det imidlertid ingen hjelp å få.
President Chandrika Kumaratunga, som ble valgt i 1994, oppfattes i enkelte
vestlige sirkler som en garantist for overholdelse av menneskerettigheter og
en utvikling mot fred på Sri Lanka. Ser vi på de harde fakta, er det lite
grunnlag for en slik forståelse. Ifølge en opptelling gjort av en offiser i det
srilankiske luftforsvaret, var antallet drepte regjeringssoldater i perioden juli
1983- november 1994 6408. I Kumaratungas regjeringsperiode fra
november 1994 til mars 1998 var det tilsvarende tallet 15334, m.a.o. mer
enn det dobbelte (Weekend Express 18.4.98). Til dette tallet kommer
antallet drepte etter mars 1998. Uten at dette har vært ofret oppmerksomhet
i Norge, har det siden begynnelsen av juni pågått voldsomme kamper mellom
regjeringsstyrkene og den tamilske geriljaen på Sri Lanka. Bare på
regjeringssiden har det i disse kampene gått med minst 1500
regjeringssoldater. Ifølge regjeringskilder ligger tapstallet på geriljaens side på
ca. 1000 siden begynnelsen av juni.
Tapene av soldater er selvfølgelig bare en liten del av de humanitære
kostnader krigen på Sri Lanka fører med seg. Ifølge offisiell statistikk lå
antallet internflyktninger i de tamilske områdene hvor krigen pågår før de siste
krigshandlingene på 768537. Dette tilsvarer mer enn en tredjedel av den
totale tamilske førkrigsbefolkningen. Siden en annen tredjedel allerede er
flyktet ut av landet, utgjør tallet i dag ca. halvparten av den gjenværende
befolkningen. Mange av disse lever i områder kontrollert av geriljaen, hvor
det ikke er mulig å bringe inn tilstrekkelig med mat og medisiner. Som et
resultat har man derfor sett utbrudd av kolera og mangelsykdommer. Et annet
forhold er at selv om geriljaen har vist seg sterk, har deres tap i de siste
kampene medført et stort behov for nytt soldatmateriale. Ifølge den lokale
menneskerettighetsorganisasjonen UTHR har dette medført et sterkt økende
press på familier i geriljakontrollerte områder for å få dem til å avgi barn til
styrkene (UTHR Information Bulletin No. 17, juli -98). I etterkant av de siste
kampene har regjeringshæren framvist barn på 12- 13 år tatt som
krigsfanger. Disse har hevdet at de ble tvangsvervet av geriljaen
Utlendingsforvaltningens argument for å avslå tamilske asylsøknader har
gjennom alle år vært at situasjonen for den tamilske minoriteten er trygg
utenfor krigssonen. Man skal ha en spesiell oppfatning av
menneskerettigheter for å hevde dette. «Utenomrettslige, summariske og
tilfeldige henrettelser på sivile er blitt et allestedsnærværende trekk ved
dagliglivet på Sri Lanka,» heter det i en ikke publisert rapport fra en av FNs
spesialrapportører som i sommer ble lest opp i det srilankiske parlamentet
(The Hindu 14.6.98). Amnesty International slår i sin rapport for 1997 fast at
«tusener av tamiler ble arrestert, inkludert mengder av mulige
samvittighetsfanger. Tortur og mishandling i hærens og politiets varetekt var
utbredt». Ifølge rapporten for 1997 fra FNs arbeidsgruppe for ufrivillige
forsvinninger, var Sri Lanka det land med det høyeste antall «forsvinninger» i
1997. Arbeidsgruppen bak rapporten uttaler at den «er alarmert av den
nylige gjeninnføringen av den systematiske praksis med tvungne forsvinninger
på Sri Lanka», og noterer seg at de mest utsatte er «tamilske personer som
er internflyktninger på grunn av konflikten og som oppholder seg i
midlertidige tilholdssteder som kirker eller skoler». Viktig for forståelsen av
denne problematikken er at det nylig er fastslått at regjeringssiden i konflikten
fortsatt benytter hemmelige, eller såkalte «ikke-autoriserte»,
interneringssteder (se Amnesty Internatonal Bulletin 3.10.98).
Hvilken grad av trygghet tamiler har utenfor krigssonen, kan måles på
situasjonen i Jaffna-området, den nordlige delen av landet hvor
regjeringsstyrkene har hatt kontroll siden 1995. Amnesty International fastslo
i en rapport fra 1997 at organisasjonen har sikre indikasjoner på at ca. 600
personer «forsvant» i dette området i 1996. Hvor det blir av enkelte av dem
som «forsvinner», er nå forhåpentligvis i ferd med å bli klarlagt. En soldat fra
sikkerhetsstyrkene, forøvrig en som er dømt for voldtekt og drap på tamilske
sivile, har med nøyaktig stedsangivelse vitnet om at mange av dem som ble
borte i Jaffna, ligger begravet i massegraver. Til tross for krav fra både lokale
og internasjonale MR-organisasjoner har regjeringen foreløpig ikke tatt
konkrete skritt for å undersøke saken.
Asylsøkere sendes ikke tilbake til Jaffna, vil ekspedisjonssjefen i
Justisdepartementet stå fram og si - de sendes til hovedstaden Colombo i den
sydlige delen av landet. Det ble også 192 asylsøkere som ble hjemsendt fra
Senegal i februar inneværende år. Der ble de øyeblikkelig internert. En av
dem ble sluppet fri i mars, men igjen pågrepet og torturert for åpen scene på
en politistasjon i sentrum av Colombo. Hva den generelle situasjonen for de
tamilske internflyktningene i Colombo angår, er det dominerende problemet
nattlige husundersøkelser, gjentatte arrestasjoner og almen trakassering i
forbindelse med sikkerhetsstyrkenes jakt på geriljamedlemmer. De
sikkerhetsstyrkene som står bak denne jakten, er de samme som må antas å
stå bak «forsvinningene» i Jaffna. Norske utlendingsmyndigheter legger ikke
vekt på dette, noe srilankiske myndigheter faktisk gjør. Sist sommer la
regjeringen fram en omfattende plan for å møte, som det heter, «unødig
trakassering av tamiler».
Et alvorlig aspekt ved gjenopptakelsen av praksisen med å tvangssende
tamiler til hjemlandet, er at den reiser spørsmålet om forvaltningens faglige
kompetanse. Dette må ikke misforstås: Justisdepartementet og
Utlendingsdirektoratet er godt kjent med alle aspekter ved situasjonen på Sri
Lanka - de vet hva de gjør og ber ikke om tilgivelse. Spørsmålet er om den
politiske ledelse på en ordentlig måte er gjort kjent med både hva som er
situasjonen i søkernes hjemland, og - ikke minst - hvilken belastning det vil
medføre å effektuere det store antall negative vedtak som venter. Det er som
premissleverandør utlendingsforvaltningen kontinuerlig synes å svikte sin
oppgave.