Modtaget 5.08.06 fra Fredrik S. HEFFERMEHL  fredpax@online.no

                         

Dagens Israel, basert på å leve ut uholdbare rasistiske ideer om å være guds utvalgte folk
kan ikke anerkjennes og må snart være historie  .....
 
Den berømte norske forfatteren Jostein Gaarder, forfatter av en rekke internasjonale
boksuksesser, fremfor alt "Sofies verden", har i Norges ledende avis i dag et oppgjør 
med det Israel er blitt til, - en stat vi ikke kan anerkjenne, den må snart være historie,
på linje med .apartheidstaten i Sør-Afrika og andre udemokratiske despotier, skriver Gaarder. 
 
Artikkelen finnes i Aftenposten, som kronikk
 
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1411153.ece 
 
og den er omtalt på førstesiden og har tre fulle sider i Kultur-delen av avisen,
bl.a. følgende intervju.
 
http://www.aftenposten.no/kul_und/article1411216.ece
 
Beste hilsen
 
Fredrik
 
--------
*****************************************
*  Fredrik S. HEFFERMEHL                            

 

D 5.08.06 i Aftenposten, Oslo

Guds utvalgte folk

ISRAEL ER HISTORIE. Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen. Staten

INGEN VEI TILBAKE. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Vi kunne ikke anerkjenne det sørafrikanske apartheidregimet, og vi anerkjente ikke det afghanske Taliban-regimet. Så var det mange som ikke anerkjente Saddam Husseins Irak, eller serbernes etniske rensing. Nå må vi venne oss til tanken: Staten Israel i sin nåværende form er historie.

Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Grenser for toleranse.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Vi har lagt middelalderen bak oss. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill.

Vi kaller barnemordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over all apartheid, skam over etnisk rensing, skam over samtlige terroranslag mot sivilbefolkning enten de begås av Hamas, Hizballah eller staten Israel!

Skruppelløs krigskunst.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Men staten Israel har med sin skruppelløse krigskunst og sine motbydelige våpen massakrert sin egen legitimitet. Den har systematisk forbrutt seg mot folkeretten, internasjonale konvensjoner og et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente beskyttelse fra samme hold. Den har teppebombet verdens anerkjennelse. Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel har sett sitt Soweto.

Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen.

Uten forsvar, uten hud.

Måtte ånd og ord blåse Israels apartheidmurer overende. Staten Israel eksisterer ikke. Den er uten forsvar nå, uten hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. For det er ikke de sivile enkeltmennesker våre domsprofetier er rettet mot.

Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, men vi forbeholder oss retten til å ikke spise Jaffa-appelsiner så lenge de smaker vondt og er giftige. Det var overkommelig å leve i noen år uten de blå apartheiddruene.

De feirer triumfene.

Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen. Vi noterer oss at mange israelere feirer slike triumfer slik de en gang jublet over Herrens landeplager som "passende straff" for det egyptiske folk. (I den fortellingen opptrer Herren Israels Gud som en umettelig sadist.) Vi spør oss om de fleste israelere mener at ett israelsk liv er mer verdt enn førti palestinske eller libanesiske.

For vi har sett bilder av israelske småpiker som skriver hatske hilsener på bombene som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon og Palestina. Israelske småpiker er ikke søte når de kroer seg av fryd over død og pinsel på den andre siden av frontene.

Blodhevnens gjengjeldelse.

Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med "øye for øye og tann for tann". Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann".

Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem". Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Barmhjertighet og tilgivelse.

Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse.

To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk. Allerede på hans tid opererte de første sionistiske terrorister.

Israel hører ikke.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke. Det var ikke fariseeren som hjalp mannen som lå i veikanten fordi han var falt blant røvere. Det var en samaritaner, i dag ville vi si en palestiner. For først er vi mennesker - kristen, muslim eller jøde så. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?" Vi aksepterer ikke bortføring av soldater. Men vi anerkjenner ikke deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer heller.

Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967. Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948. Israel vil ha mer, mer vann og flere landsbyer. For å oppnå dette vil enkelte med Guds hjelp ha en endelig løsning på palestinerspørsmålet. Palestinerne har så mange andre land, har enkelte israelske politikere hevdet, vi har bare ett.

USA eller verden?

Eller som staten Israels høyeste beskytter uttrykker det: "May God continue to bless America." Det var et lite barn som bet seg merke i det. Hun vendte seg mot sin mor og sa: "Hvorfor avslutter presidenten alltid sine taler med å si God bless America? Hvorfor sier han ikke God bless the world?"

Så var det en gang en norsk dikter som ga fra seg følgende barnlige hjertesukk: "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?" Det var han som skrev så vakkert om "Jøden" og "Jødinden". Men han avviste forestillingen om Guds utvalgte folk. Selv kalte han seg muhammedaner.

Sindighet og miskunn.

Vi anerkjenner ikke staten Israel. Ikke i dag, ikke i skrivende stund, ikke i sorgens og vredens time. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle for eget grep og deler av befolkningen må flykte fra sine okkuperte områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare som snegler uten sneglehus nå, sårbare som langsomme karavaner av palestinske og libanesiske flyktninger, forsvarsløse som kvinner og barn og gamle i Qana, Gaza, Sabra og Shatila. Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!

La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede.

Les 1000 andre innlegg om kronikken her: 1000 lesere om Gaarders kronikk

 

D. 6.08.06 i Aftenposten

Fordømmer Israel

- Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel, skriver forfatteren Jostein Gaarder. Men han anser seg fortsatt som en god jødevenn.

(Først publisert: 05.08.06  Oppdatert: 06.08.06 kl. 16:39 )

LARS DITLEV HANSEN

 

Siste 100 artikler

 

bilde

Det er viktig at verdenssamfunnet sier fra, mener Jostein Gaarder, som er forberedt på reaksjoner på dagens kronikk. ( Foto: MARTE CHRISTENSEN )

I en kronikk i Aftenposten i dag går forfatteren Jostein Gaarder til frontalangrep på staten Israel i lys av krigen i Midtøsten. I teksten, formet lik en gammeltestamentlig profeti, fremholder han at staten Israel "har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen". Han anklager Israel for systematisk å ha forbrutt seg mot folkeretten, internasjonale konvensjoner og et utall FN-resolusjoner.

- Hva vil du oppnå med et slikt sterkt og fordømmende angrep på Israel?

- Faktisk gjør jeg det egentlig for å vekke Israel, sier Gaarder.

Redd for å såre.

Han er forberedt på reaksjoner. Selv om han mener hans syn ikke er annet enn det som ligger i FNs resolusjoner, sier han at han er redd for å få slengt etter seg påstander om at han er jødefiendtlig. Det er misforstått, sier han. For ham dreier saken seg om staten Israel i dag, humanisme og at alle mennesker er likeverdige.

- Men én ting jeg er redd for, er å såre jøder i Norge, jøder jeg kjenner. Det har jeg innsett, men jeg synes det er viktig at verdenssamfunnet nå sier ifra, sier Gaarder.

Han gjør det gjennom en kronikk der han bruker den formen profeten Amos brukte da han for 2750 år siden profeterte sin gudsdom over Israel. Gaarder beskriver sitt angrep som en slik dom, ikke fordi han ønsker det, men "fordi han aner den vil komme".

- Spørsmålet er om Israel er villig til å holde seg innenfor folkeretten og de rammene landet har fått av verdenssamfunnet. Jeg forstår den følsomme, utsatte og sårbare situasjonen Israel er i, men mye av skylden har staten Israel selv.

Skiller.

- Er det ikke å gå for langt å slutte å anerkjenne Israel?

- Kronikken er en domsprofeti. Jeg mener selvfølgelig ikke at Israel ikke skal ha et forsvar. Jeg sier ikke annet enn det verdenssamfunnet sier gjennom FN-resolusjonene. Igjen og igjen ser vi at Israel overreagerer, sier Gaarder, som presiserer at han ikke er mot Israel som sådan, men skiller mellom staten Israel av 1948 og staten Israel siden 1967.

- Jeg anerkjenner staten Israel slik FN anerkjenner Israel slik staten ble opprettet i 1948. Siden 1967 har vi sett at Israel ofte reagerer til skade for seg selv. Jeg ønsker absolutt at Israel av 1948 skal ha en fremtid, men verdenssamfunnet har sviktet palestinerne.

- Når du går ut så voldsomt, i et så fordømmende språk, frykter du ikke at en så hard og uforsonlig tone kan anspore eller legitimere jødefiendtlighet?

- Da vil jeg bli fryktelig lei meg. Det er ikke slik det er ment. Jeg kan godt kalle meg en jødevenn. Det er staten Israel dette handler om, og Israel synes jeg ikke har vært en god jødevenn.

- I kronikken skriver du at "Staten Israel i sin nåværende form er historie". Gir du ikke dermed indirekte støtte til de militante og uforsonlige miljøene som ikke anerkjenner staten Israel?

- At det er militant oppstand og motstand mot Israel på okkuperte områder er ikke vanskelig å forstå. spørsmålet er imidlertid om staten Israel selv anerkjenner Israel av 1948. Dette er ment som en støtte til palestinerne, men ikke til noe bestemt parti eller miljø. Det er det palestinske folket som verdenssamfunnet har sviktet, mener Gaarder.