Dagsavisen 2.02.03

Fredsforsker pointerer USA’s hykleri med tidligere at være ligeglad med deres allieredes Saddam Husseins menneskerettighedsovertrædelser.

Saddam Hussein har invadert to land (Iran 1980 og Kuwait 1990), og anvendt kjemiske våpen mot Iran og mot sin egen befolkning. Han her brutt flere FN‑vedtak. ”`Skal vi sitte og vente på at hen får atomvåpen og angriper nok et land”? spør president Bush, og sender flere hangarskip og 100.000 soldater til Gulfen.

Ola Tunander Seniorforsker Institut for fredsforskning (PRIO)

· Bushs tanke om <<forkjøpsangrep på røverstater" er selve kjernen i USAs nye Nasjonale Sikkerhetsstrategi fra september 2002.

Her må man imidlertid stille et par spørgsmål. Saddam Husseins grusomhet er uomtvistelig, men det finnes flere stater i Midtøsten som har masseødeleggelsesvåpen ‑ stater som har begått overgrep mot sin egen befolkning og angrepet andre land. Og hvilken rolle spilte USA for Iraks invasjoner? Da Irak invaderte Iran i 1980, forsøkte FNs visegeneralsekretær Brian Urquart a få en FN-erklæring mot Iraks invasjon, men han ble stoppet av USA og Storbritannia.

Iraks invasjon, som nu er et argument for en krig mot kak, var støttet av USA og Storbritannia i 1980, og begge land støttet Irak materielt på hele 1980‑tallet. I 1982 ble Irak strøket fra USAs terroristliste for at ”hjelpe dem i krigen mot Iran”, for å sitere Pentagons antiterrorleder Noel Koch. USA støttet Irak med taktisk ledelse, satellitinformasjon, helikoptre og biologiske stridsmidler. Geoffrey Kemp, leder av midtøstenavdelingen i USAs nasjonale sikkerhetsråd, sa: ”Det var ikke det at vi ville at Irak skulle vinne krigen, men vi ville ikke at de skulle tape. Vi var virkelig ikke naive. Vi vidste at Hussein var en ”Son of a Bitch”, men han var vor ”Son of a Bitch”,.

· Ifølge senator Robert C. Byrd sendte USA i perioden 1985‑88 elleve skipslaster med ulike stoffer til biologiske stridsmidler til Irak, og dette var de samme stoffene som FN‑inspektørene fant i Irak pa 1990‑tallet. Kjemiske og biologiske stridsmidler ble sendt til Irak med den arnerikansk.e regeringens godkjenning. USA ga Irak satellittbilder for a evaluere virkningen av giftgassanvendelse mot Iran, og USA hadde 60 militære rådgivere fra DIA i Irak. Vi gjorde ikke forskjell mellom konvensjonelle og kjemiske våpen når de anvendes mot militære

Hvis USA na vil ha en krig, er et oijerikt Irak et mulig valg. Det minsker USAs avhengighet av Saudi‑Arabia og OPEC, og air USA mulighet til a fastsette prisen pa oije.

mål, sier DIA oberst Walter Lang til New York Times. Iraks kjemiske krig mot Iran var ledet av amerikanerne. I 1988 gikk Iran inn i Nord‑Irak. Iranerne samarbeidet med lokale kurdiske grupper for a skaffe seg kontroll over oljeressursene i området. Saddam Hussein brukte sine amerikanske helikoptre da hen sprayet den kurdiske landsbyen Halabja med giftgass. Nær 5.000 kurdere døde, og operasjonen stanset den iranske invasjonen.

Pa trosss av Saddam Husseins grusomhet, fortsatte USA a støtte Irak med millarder av dollar helt fram til Iraks invasjon av Kuwait i 1990. USA hadde vaert garantist for Kuwaits sikkerhet, men Bagdad mente nu, akku

rat som i 1980, a ha fått amerikansk ”aksept,, for en invasjon.

· Kuwait hadde pumpet olje fra det felles Rumailafeltet og et par omtvistede kuwaitiske øyer blokkerte Iraks tilgang til den Persiske Gulfen. I en samtale mellom Saddam Hussein og USAs ambassador April Glaspie en uke før invasjonen skal Glaspie ha sags: <<Vi her ingen mening om mellom‑arabiske konflikter som grenseuenighet med Kuwait,,. USA hevder at utskriften er redigert, men Irak hadde neppe invadert Kuwait hvis en amerikansk operasjon var forventet, og amerikanske generaler som ledet krigen peker på samtalen med Glaspie som en forklaring pa Iraks angrep. Senere bekreftet Glaspie for New York Times: ”Verken vi eller noen andre trodde at de skulle ta hele Kuwait,,.

Under den forrige Gulfkrigen inntok ikke de amerikanske styrkene Bagdad nettop for a hindre et .samrnenbrud i sraten rned en påfolgende borgerkrig mellom kurdere, sunnimuslimer og shitter (med virkninger for Tyrkia og rned en mulig shiitisk allianse med Iran). I dag opplever Washington dette som et underordnet problem.

· Man blir slået av den selvsikkerheten Det Hvite hus oppviser og den sterke tiltroen til krigen som et redskap. Dette avslører en stat som aldri her opplevd krigens ødeleggelser pa kroppen. Europeerne, som her erfart egne feilgrep og krigens brutalitet pa egen jord, er mer tilbakeholdne.

Hvis USA nå vil ha en krig, er et oljerikt Irak et mulig valg. Det minsker USAs avhengighet av Saudi‑Arabia og OPEC, og det gir USA mulighet til a fastsette priser på olje. USAs spesialister vil sikre oljeinstallasjonene. Sjefen for British Petroleum klager åpent. En ren amerikansk krig kan sette britiske interesser til side. En del europeiske politikere ‑ blant dem enkelte ledende nordmenn ‑ er redde for at USA skal føre sine egne kriger og dermed frarøve FN og NATO enhver relevans. Derfor er man villig til a slutte opp om USAs politikk og ”the American way of war”, for a sitere en britisk general, uavhengig av tiltro til denne politikken. Men hvor går grensen for at en stat skal bli målet for et arnerikansk ”forkjøpsangrep”? Og hvor går grensen for norsk støtte til slike angrep? Eller for å sitere en britisk avistegning om diskusjonene i Det Hvite hus: ”Først tar vi Saddam ‑ deretter Schroder”